Lovens utgangspunkt


Hovedbestemmelsen i eiendomsskatteloven § 8 A-2

 

Takseringsnormen for eiendomsskatt fremgår av eiendomsskatteloven § 8 A-2 (1), som har følgende ordlyd:

“Verdet av eigedomen skal setjast til det beløp ein må gå ut frå at eigedomen etter si innretning, brukseigenskap og lokalisering kan bli avhenda for under sedvanlege salstilhøve ved frit sal.”

Denne lovteksten sammen med rettspraksis gir grunnlag for å beskrive takseringsnormen som ”objektivisert omsetningsverdi”. Med omsetningsverdi menes ordinær pris i markedet. Med objektivisert menes at verdien knytter seg til eiendommen objektivt sett, og ikke til den verdien som eiendommen har for den aktuelle eieren. I Rt 1994 side 333 formuleres dette slik:

”Det er en objektivisert verdivurdering som skal foretas etter byskattelovens § 5 første ledd. Den salgsverdi bestemmelsen viser til, er således ikke den pris en kan oppnå i markedet på det aktuelle tidspunkt, men en tenkt pris som fremkommer når en ser bort fra særlige forhold knyttet til den enkelte eiers utnytting av eiendommen.”

I Rt. 2011 side 51 (Sydvaranger) uttaler førstevoterende at «det ved takseringer skal tas hensyn til forhold av betydning for eiendommens verdi som ligger mer eller mindre fast, mens forhold som er skiftende, slik som konjunkturer, arbeidskraftressurser eller eierens evne til å drive lønnsomt, ikke skal trekkes inn i vurderingen.» (Punkt 41 i dommen.)

At man skal frem til eiendommens objektiviserte verdi, må ses i sammenheng med at eiendomsskatten er en objektskatt. Det er eiendommen som sådan som skal skattlegges. Her skiller eiendomsskatten seg fra formuesskatten, som er en subjektskatt. Ved formuesbeskatning er det ikke eiendommen i seg selv som skal skattlegges, men eierens økonomiske interesse i eiendommen.